Eat Pray Love

Akkuratt sett filmen Eat Pray Love av Ryan Murphy.
Har hatt boken stående i bokhyllen en stund, men klarte ikke å dy meg når jeg så filmen i butikkhyllen.

Var en glede etter jeg hadde kjøpt den, gledet meg til å se den. Og jeg ble virkelig ikke skuffet. En film fulle av visdom, så mye godt man kan ta med seg til dagliglivet. Det gjelder bare å oppsummere essensen, og memorere noen quotes.

En av mine favoritter er "It is better to live your own destiny imperfectly than to live an imitation of somebody else's life with perfection."

Vi møter hele tiden så mange forventninger, og noen tillater vi å prege oss mer enn andre.
Hvis vi tar et hvitt ark, tegner et kryss..så er vi i balanse der hvor linjene møtes. Dersom vi beveger oss utenfor, er vi ikke lenger i balanse. Men hva er negativt med å leve livet litt i ubalanse? Det er vel nettopp ubalanse som får oss til å åpne øynene, og se hva som skal til for å få oss på rett spor. Vi kan ikke sitte godt på pinnen, før vi er vippet av mener nå jeg. For å vite hvordan det er å være i balanse, må vi ha følt ubalanse.

Vi er alle ute etter noe, alle søker men det er ulikt hvor intenst vi ønsker å realisere og se våre resultater av våre søk.
Jeg er ikke av de som kan slå meg til ro med en fin leilighet, fin bil og finne en mann som er ok. 

Jeg tror det finnes mer, mer som får meg til å ville søke i mindre grad. Jeg vil ikke tråkke i gamle spor, og kun gjøre det som forventes av meg.

Noen mener kanskje veien er lagt, men for å leve må man ta noen sideveier og utforske stiene. Se med nye øyne, og utfolde seg utenfor det trygge. Ta noen lange joggeturer utenfor komfortsonen.

Jeg elsker å utfordre meg selv, kjenne på positiv angst som får en til å føle flow. Kjenne at man står midt imellom der hvor utfordringen er så høy at man ikke tror man vil mestre, men overraskes fordi det er nettopp det man gjør. Føle ekte lykke, av å mestre noen man aldri hadde sett for seg. Føle flow på plasser man ikke ble forventet av andre medmennesker å prestere.
På veien vår møter vi på mange tilhengere av Axel Sandemoses Jantelov. Vi skal ikke tro vi er noe. Jeg har tidligere blogget noen tanker om dette, og uttrykt mitt ståsted i forhold til denne loven.
Vi møter mange mennesker på vår vei, og mange innretter vi oss etter. Noen ganger glemmer vi å verdsette de som bidrar til vår vekst. De som våger å utfordre oss i å være oss selv, men også de som utfordrer oss i å tøye våre egne grenser. De menneskene som er rollefigurer, som har noe i sin personlighet som gjør at de når de toppene vi selv ønsker å nå. Det gjelder å dra med seg alle de gode obervasjonene fra disse menneskene. Lære, fremfor å misunne...Være nysgjerrige og plukke det beste, slik at vi blir den vi ønsker å være. Og huske å gi våre medmennesker alle de positive tilbakemeldingene vi makter, for det er jo dette vi alle savner og ønsker mer av. 

Skulle så ønske at vi alle hver dag ga våre medmennesker mange grunner til å smile, om det så bare er kompliment for en fin genser.

Vi må lære av hverandre, ikke tråkke i feller som allerede er åpne..

" Learn from others mistakes, you can`t make them all by yourself"..

Jeg har mange drømmer, og jeg skal leve de ut. Det at medmennesker omtaler meg som en drømmer, tar jeg som et kompliment. For hvem skal fortelle noen at det er feil å ha drømmer? 

Har heller medfølelse med de som ingen drømmer har, og kun er tilfreds. Man skal ha visjoner, og ha klare mål og tiltak for å nå de. Det er viktig å si noe om målene sine til mennesker som kan være støttende, for det å dele forplikter. Og de menneskene som ler, ja la de le...og le tilbake den dagen du har oppnådd din drøm.

Studerte for et par år siden coaching på BI, og det året gav meg fantastisk mye. Det var som en stor gave som ble gitt meg, og jeg åpnet den med en jente som har lært meg så mye. Ellen, har nå flyttet tilbake til Island. Hun fikk meg til å lage nye mål og visjoner, og ga meg tro på noe ingen andre hadde klart. Hun trykket på de rette knappene, som fikk meg til å innse at jeg kan klare alt. Bare man vil nok, klarer man.
Jeg kaller henne min engel...

Man møter mange fantastiske mennesker på livets vei, og jeg føler meg så heldig fordi jeg har muligheten til å fortelle de hva de betyr for meg. Spre glede og få mennesker til å vokse, det gjør at jeg legger meg med et smil om munnen. Ekte lykke er å dele sin kjærlighet, og kjenne at det blir verdsatt.

Som sagt unner jeg alle å se Eat Pray Love. Tenke over hva man prioriterer, og hvorfor man gjør det. Livet er en gave som kun åpnes en gang, så gjør det målrettet..

One life to live....